Til Far

Til Far

Jeg stanser her, far, på din minnenes dag

så fåmælt og tungt for å snakke

Jeg griper din hånd og åpner min munn -

men kan bare takke og takke.

Jeg har ingen gaver å gi deg

med blomster, presanger og slikt,

men sender deg alt hva jeg evner :

Mitt første og eneste dikt.

Jeg kunne vel gi diamanter

og gull som jeg ikke har -

og likevel ville jeg skylde

for alt du har gitt meg, far.

Jeg kunne vel gi hele verden

og tusen skatter med den -

men aldri, nei aldri betale

min gjeld til deg, kjære, igjen.

Men jeg har så lite å gi deg

når henden rekkes mot dine.

Et dikt er jo bare tanker,

men ta dem fordi de er mine.

Og likevel tror jeg, fader. -

om diamanter og gull og slikt -

om alt i verden ble gitt deg

du valgte mitt enkle dikt.

Kjell Hoftun

Skulle publiseres igår men det blir idag i stede