Etter nesten to netter med bedre søvn enn jeg noen gang har hatt, blir vi alle vekket i halv femtiden av at båten ruller og at det bråker fra fenderne som tar i brygga. Vinden har snudd og det blåser rett inn i vågen der vi ligger. Ei stund hadde den ene av gutta mistenkt han i underkøya for å snorke noe veldig og hadde lurt på om han skulle rive teppe av han. Men så syntes han snorkingen gikk i takt med hvordan båten rullet og fant til slutt ut at lyden kom fra fenderne ute. Min første tanke når jeg hører været er selvfølgelig…Vestfjorden…..og igjen kommer tankene fra kvelden før om at hurtigbåten kommer om ikke så mange timene…… Jeg bestemmer meg for at når jeg står opp skal jeg goggle rutetidene for å finne ut når den anløper…….
Men i mellomtiden sovner vi vist alle igjen av rullingen. I mytteriet kvelden før bestemt vi at vi skulle ikke vekkes før kl 10. Men som de lite proffe mytterister vi er har vi glemt å gjemme nøklene til båten, så klokken 08.00 starter svensken med et brak (føltes sånn). Det viser seg at det vår morgenfugl kokken som er på ferde, han har laget frokost for lenge siden og er nå lei av å vente på murmeldyrene framme i lugaren.
Så trett og ør, i pyjamas og verdens mest unike sovehår springer jeg bare over dekket i den sure vinden og inn i styrhuset. Tar en liten kattevask og spiser en god frokost. Og mens jeg sitter her i denne bekledningen kommer hurtigbåten som skal til Bodø og jeg føler ikke så veldig for en lang hjemreise langs hele nordlandskysten i pyjamas så jeg må bare sitte å se på at min siste rømmingvei før Vestfjorden legger fra kai og går sørover.
Jeg kommer meg etterhvert i klærne og vi sjekker værmeldinger, de sier det skal løye utover formiddagen så vi bestemmer oss for å ta det litt med ro her på Nordskot. Jippi, da blir det butikk og kanskje dusj kl 10 
Klokken 10 stimer vi avgårde på butikken, noen skal ha aviser, noen litt (les:mye) påfyll av snop, kokken skal ha papirtallerker og pappkrus….kan det være et hint om at ingen hjelper han med oppvasken, kanskje……. Selv er det den dusjen jeg er på utkikk etter, og jeg kom til døra og fikk tatt bilde av skiltet, og det var så nært jeg kom en dusj den dagen. Idet jeg rusler litt slukkøret tilbake til skøyta sender jeg en vennlig tanke til de som fant opp våtservietter og roll on.
Så er det ingen vi tilbake, klokka er halv 11 og Skipperen mener at nå er det på tide å komme oss avgårde så vi må bare gjøre sjøklart. Selv om vinden har løyet kjenner jeg spenningen stige i magen over det som skal bli min første tur over Vestfjorden. Det er kaldt og surt ute så vi hiver på oss kjeledressene og går ut for å kaste løst. Selv om det er stille på havet inne ved Nordskot så kan vi høre tungsjøen slå på holmene lengre ut.
Leia ut fra Nordskot er kronglete med en hel masse staker og merker, og det er kjekt å se hvordan alle disse viser oss den trygge veien ut herfra. Fjellene bak oss er imponerende og formasjonene merkelige. Himmelen viser oss at den er blå bak skyene og solen titter såvidt frem. Foran oss kan vi se Lofotveggen og selv om den ser veldig nær ut vet jeg at det er lengre over dit enn det ser ut på fjellene. Og sjøen som møter oss nå er aldeles ikke den jeg hadde ønsket meg for overfarten, men akkurat den jeg hadde fryktet. Tungsjøen er kort og veldig dyp, og den kommer rett imot oss, så nå ser jeg for meg mange timer med skikkelig stamping før vi er over på den andre siden. Men det er ikke så mye annet å gjøre enn å puste ut og prøve å gjøre seg metalt klar for de timene som nå kommer.
Alle står vi å ser på tungsjøen som kommer mot oss og det er stille ombord, bortsett fra bråket fra alt som rører på seg i skap og skuffer. Og de helsikens øsene som henger på bysseveggen å slår noe innmari i takt med båtens stamping. Nå får jeg endelig nok av den smellingen og kommer meg ned i byssa å får lagt alt inni et skap.
Da eg har fått karret meg opp i styrhuset igjen snur plutselig skipperen seg og ser på oss og kommer med de ordene som gjorde at jeg bare måtte gi han en klem. “Hva sier dere til å ta en annen litt lengre men roligere vei over????”
Pussig nok er det ingen som har noe som helst imot det
Og jeg må bare innrømme at jeg ble veldig lettet, ikke at jeg var redd for det var jeg ikke, men det er utrolig slitsomt å måtte holde seg fast i time etter time, å ikke kunne gå ut på dekket eller røre seg ombord. Bare det å gå på do kan være litt av en utfordring.
Så nå legger vi om kursen, vi snur for å gå videre nordover. Skipperen vår er lokalkjent på kysten her så han vet akkurat hvordan havet oppfører seg på de forskjellige plassene i de forskjellige vindretninger og etter uvær, og han mener at idag vil det være bedre å krysse fjorden lengre nord. Og jeg kan vel bare røpe at det får han helt rett i.
Vi får litt skikkelig rulling idet vi snur og får sjøen inn fra siden, men det står bare på et øyeblikk, straks har vi sjøen inn bak oss og vi setter kursen mot Flagsundet. Og det tar ikke lange stunden før vi er i roligere farvann. Nå kan avisene som ble kjøpt på Nordskot studeres og det blir jammen litt kos i solen på dekket også. Turen over vil ta litt lengre tid men jeg tror alle synes det er verd det, for nå kan vi nyte noen timer i rolig farvann.
Vi går som sagt opp Flagsundet på innsiden av Engeløya. Vi går forbi Skutvik og ser ferja som skal til Svolvær legge ut fra kai. På dette stykket opp Flagsundet og forbi Skutvik får jeg lov å styre skøyta, og jeg er ikke lite stolt der jeg fører den flotte båten vår. Jeg styrer med det gamle roret og det er like kjekt hver gang. Og det er vel nå gutta finner ut at jeg holder munn når jeg styrer for da er jeg så konsentrert, så etter dette når jeg babbler for mye ber de meg bare om å styre
Men rolig sjø rundt oss har vi tid å nyte naturen og det er litt av en skue. Det ene fjellet mektigere enn det andre og ikke minst blå himmel og hav så langt øye kan se. Og alt dette sammen med lyden av svensken som putrer takfast under beina på oss. Det er en helt fantastisk opplevelse.
Men snart seiler vi ut av fjordene igjen og nå må vi krysse Vestfjorden, men det er som skippren sa, noe helt annet denne gangen. Tungsjøen er stor her også, ganske mange meter dyp, men den er lang så hvis man ikke ser ut merker man den nesten ikke. Vi er ute på dekk å prøver å få den inn på linsa men det er ikke lett. Det eneste vi kan se det på er fjellene som kommer til syne når vi er oppå en dønning og at de forsvinner når vi er nedi. Men vi merker det når vi skal gå over dekk, da må man finne rytmen i skøyta før man stimer over dekket eller så mister man ballansen. Men det blir en meget behagetlig tur over, så behagelig at jeg får meg en liten høneblund på stolen i styrhuset under overfarten.
Men det går ikke an å sove for lenge, for dette er noe man ikke kan gå glipp av og da vi seiler innover mot Lofoten føler jeg meg som verdens heldigste menneske som får lov å være med på dette. Selv om jeg senest dagen før hadde småkjeftet og lurt svært på når jeg egentlig meldte meg på denne turen, for jeg kom nemlig frem til at det hadde jeg aldri gjordt. Men nå er jeg bare overlykkelig over å være her, en stor drøm har gått i oppfyllelse og ennå har vi mange dager igjen av turen.
På høyde med Skrova finner vi ut at vi vil prøve å få oss litt middag og vi stopper. Men det blir ingen fiskelykke, vi ser ingenting på loddet heller, så kokken lover oss pølser i brunsaus til middag når vi ankommer Svolvær.
Vi starter opp igjen og plutselig er det kjente landemerket Svolværgeita der og vi nærmer oss målet.
Det begynner å bli litt mørkt da vi endelig kan seile inn i havna i et vinterkledd Svolvær. Utenfor moloen står den kjente Fiskerkona å ønsker oss velkommen med store brenninger rundt seg. Fiskegjellene er fulle av fisk og når vi kommer på dekk kan vi også kjenne lukten fra dem. Og det lukter faktisk godt. Svolvær er helt andeledes enn jeg hadde tenkt meg, med store hotell og mange nye flotte bygg, det er også en større plass enn jeg trodde.
Vi er spente på om vi finner plass å legge oss men det er jo bare tirsdag ennå og det store innrykket av båter er vel ikke før på torsdag. Og det blir ikke noe problem for da vi kommer inn til gjestebrygga er det god plass til oss. Det kjennes veldig greit ut å få fortøyd skøyta og vite at nå er vi endelig her. Kokken hiver seg rundt å lager middag til oss og det er godt å få i seg litt mat etter en lang dag på sjøen.
Det blir en koselig kveld i styrhuset og vi har utsikt over hele havna. Både nordgående og sørgående hurtigrute kommer inne nå på kvelden, og det er litt av et syn når Trollfjord kommer sigende inn til kai. Utpå kvelden kommer også en nydelig skøyte å legger seg rett bortom oss. Moholmen heter den og har både tønne i masta og kanon fremme, altså en hvalskute. Det kommer bilder av den senere, det var for mørkt denne kvelden. Men båttullingen Anne, hiver på seg kjeledressen og stimer bort for å snakke med gutta ombord. Det viser seg at den driver ikke med hvalfangst lengre og det er et dykkerfirma som leier den, men nå er de kommet hjem fordi båten skal være med på VM. De holder på med å bygge kai inni Trollfjorden og bor ombord i båten der inne. De kan også fortelle at når de ligger i Trollfjorden har de ingen kontakt med verden rundt, for ingen signaler kommer ned der.
Det er lange harde dager å være sjømann og etter atter en dag med utrolig mange opplevelser, ikke minst synsopplevelser, kjennes det herlig ut å kunne gå å legge seg med skøyta trygt fortøyd i Svolvær. Som alle andre kvelder tar jeg på meg hodelykta og finner frem Sudokuen og blyanten, men som alle de andre kveldene blir jeg liggende å se på første brettet i boka en kort stund, legger alt under puta, henger mobilen og brillene på den ene spikeren som er på veggen ved køya og sovner som en stein.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar