Lofottur…del 6 av 8

Det er fredag og første dag av arranagementet her i Svolvær, Lofotcup. Været har til nå vært heller dårlig, polare lavtrykk har stått i kø fra havet og laget litt av en baluba i det siste. Så det er nesten ikke til å tro, synet som møter oss når vi kommer opp fra lugaren, ute er det blikk stille og solen skinner fra blå himmel. Man kan begynne å lure om noen her i Svolvær har kontakt med noen der oppe……..

Vi , murmeldyrene i lugaren, har sovet lenge og det er atter engang lyden av svensken som vekker oss. Nå syntes skipperen at vi hadde fa…. med sove lenge nok og starter opp. Og det har han helt rett i, for nå har båtene som skal være med på dagens konkurranse alt begynt å gå ut.

Jeg klarer i det miste å få med meg i linsa at Blomøy går ellers er de fleste alt på vei ut. Det er 165 deltagere i dagens konkuranse. Hvor mange båter som går ut denne dagen har jeg ikke oversikt over, men på de to dagene med Lofotcup og VM er trengs det 89 båter for å få alle 602 deltagerne ut.

I det flotte været bestemmer vi oss fort for å følge de ander båtene ut på fiskefeltet selv om vi ikke deltar i dagens konkuransen. Så frokosten blir inntatt i full fart og dekket blir måket og spylt på veien utover. Etter et døgn med landligge er det godt å røre på seg igjen, og ingenting er så herlig som når svensken putrer og går under beina på oss.

Og det er litt av en opplevelse å se alle de andre båtene som går foran oss ut moloen med kystvakta som følgebåt og det føles helt uvirkelig at jeg får være med noe slikt. Enda nå når jeg sitter her i sofakroken hjemme å skriver får jeg frysninger og jeg vet ikke om jeg har ord til å beskrive det slik at andre kan forstå det. Men plutselig er at vi har vært gjennom for å komme hit verd det, alt uværet vi har hatt, all rullingen, alle blåflekkene, det å ikke ha dusj, iskaldt å gå på do……idag betyr det absolutt ingenting….vi er her og vi får oppleve drømmen vår. Skøyta vår er i sitt rette element og det må være dager som dette som fikk og får fiskerne til å holde ut dag etter dag…år etter år.

Det er helt stille på havet, til og med tungsjøen har lagt seg idag, og vi kan se alle båtene som ligger rundt oss. Vi kan også høre de taktfaste dunkene fra motorene og det er ikke fritt for litt frysninger nedover ryggen når MK Faxsen dunker forbi med sin gamle semidiesel.

I det fjerne kan vi også se Skrova fyr, et meget kjent landemerke og et av de siste fyrene i norge som ble avbemannet. Det ble automatisert i 2005 etter å ha vært i drift siden 1922. Skrova er en plass man forbinder med lofotfiske og i gamle dager kunne det være flere tusen mennesker her mens det pågikk. Skrova har også vært kjent for å ta imot hvalkjøtt og ennå idag er det her mesteparten av hvalkjøttet blir levert.

Det er KNM Heimdal som ligger å passer på oss alle og som har oppsyn med at alt går rett for seg. Det er trygt og godt å ha både den og redningskøyta i nærheten.

Været er så fint og sjøen så rolig at Skipperen kobler fri og kommer ut på dekket sammen med oss og vi gjør oss klare for å fiske. Det har vært lite fisk så langt opp i Lofoten til nå og på onsdag da vi var ute var det nesten ingenting å se på loddet. Men skipperen kan fortelle at idag ser han fisk så vi må bare få ut fiskeredskapen. Og ivrige rigger vi til juksahjul og det hele.

Og vi har nesten ikke fått kastet ut da det begynner og for en begynnelse. Torgrim står bak på båten og fisker med stang, og det blir fort klart at han har noe stort på enden av snøret. Det er med stor spenning vi alle venter på skreien som skal komme til overflaten, og vi blir ikke skuffet. To mann må til for å sikre fangsten over rekka og det er litt av en rugg.

En meget stolt og fornøyd fisker

Vi hadde dessverre ikke vekt ombord, noe vi MÅ få oss, men det ble litt av en start på fisket og den største skreien som ble tatt ombord på turen.

Bildene får fortelle sin historie så får jeg fortelle min

Vi var fire som fisket og to som kleppet og bløgget. De to klepperne våre hadde det meget travelt, heldigvis at skipperen kunne være på dekk å hjelpe til, men av og til måtte han opp i styrhuset og da hadde Tore det rimelig travelt alene. Hele tiden var det noen som ropte på klepper. Og et sånt fiske har jeg ikke væt med på før. Jeg husker jeg sto å ropte at det var første gangen jeg hadde vasset til knes i fisk og det føltes faktisk slik. Vi dro den ene skreien etter den andre og det var en fryd hver gang man kjente at det beit på, “hvor mange er det på denne gangen??”

Armen verket, ryggen verket, det kom noe skikkelige snøbyger men det merket vi ikke, skreien var her og det var det som betydde noe. Det ene karet etter det andre ble fylt, og det skulle ha vært morsomt å vite hvor mange fisk som kom over rekka denne dagen.

Sist kokken vår, Harald, var på Lofotfiske fikk han en fisk. Og da hadde han lovet en kar hjemme å sende fisk hjem, og han så gjorde. Den ene fisken ble lagt i en kasse og sendt sørvover. Så da han hadde fått sin andre skrei denne dagen var han overlykelig over å ha slått rekorden sin fra da han var her for lenge siden.

Men plutselig midt på dagen slutter det å bite og når vi ser oss rundt er det sikkert likså greit, for nå må all fisken sløyes. Det blir gjordt på veien innover til land og ferdig sløyd har vi nesten et storkar med fisk. Vi har også en hel gildekasse med rogn. Og ingenting, vel nesten, går til spille for til middag blir det klevenhau, lever og rogn. Klevenhau er altså skreihoder del i to og kokt. Fisken som er i hode skal være av beste sort, men jeg synes nå det var innmari mye rensking og bein for et så lite fiskestykke. Men godt var det.

Når vi kommer til land blir vi anvist ny plass og blir nå liggende helt inntil land med kaipromenaden ved siden av oss. Og det er et yrende folkeliv i Svolvær denne kvelden. Fornøyde fiskere som vi er blir vi sittende i styrhuset hele kvelden å se på livet utenfor.

I morgen venter nye eventyr og vi skal ha med 14 mann ut å fiske, VM deltagere. Men dette har vært en dag vi sent vil glemme.