Vi våkner atter en dag til et vinterkledd Svolvær og i mellom snøbygene skinner solen og det er helt vindstille. To dager med fint vær i forveien lover godt for overfarten av Vestfjorden, da kan man alltids håpe på lite tungsjø. Vi har fått sove godt ut og er nå klare for å ta fatt på hjemturen.
Når jeg tenker på alle dugnadstimene i båten i vinter der vi har pratet og planlagt turen til Svolvær er det nesten uvirkelig at vi nå har vært her og skal dra hjem. Men opplevelsen har overgått drømmene så det er gode minner vi tar med oss på hjemturen. Ikke fritt for at jeg kjenner i magen at vi skal over Vestfjorden igjen, selv om vi etterhvert hadde en flott overfart da vi kom. Men jeg vet hvordan det kan vært utpå der, turen over vil ta noen timer og jeg vet også hvor fort været kan snu. Denne gangen skal vi ikke gå nord om Skrova men rett over og komme inntil kysten igjen sør om Steigen.
Fisken vi hang opp i masta ble et yndet fotoobjekt mens vi lå ved kai. Tror nesten alle som passerte tok bilder av oss enten med kamera eller mobil. Idag er den nedsnøet og blitt et enda flottere fotomotiv.
10.30 er det avgang og først går Hermes II som ligger på yttersiden av oss. Og så er det vår tur til å starte opp. Og for en gangs skyld synes jeg vi kommer oss litt sent avgårde med tanke på den lange turen vi har foran oss. Planen er å være hjemme til i morgen kl 13.00, noe jeg tror blir en smule for tøft. Ikke har jeg lyst å være hjemme til i morgen kl 13 heller, kunne godt tenkt meg å bruke tre dager på hjemturen også, for jeg vil ikke at turen skal ta slutt.
Vi står på dekket å tar farvel med Svolvær by, en plass som virkelig har imponert meg. For det første hadde jeg ikke trodd det var så stort og slettes ikke så moderne og flott. Store flotte hoteller og en nydelig “Svolvær brygge”. Hadde vi hatt bedre tid skulle jeg også besøkt noen av de utallige galleriene som lå i sentrum, men det får kanskje bli neste år.
På gjensyn Svolvær!!
Denne gangen vinker Fiskerkona farvel til oss og det i et nydelig vintervær.
Men som de fiskere vi er kan vi ikke forlate Lofoten uten å prøve fiskelykken en siste gang. Dvs jeg bestemte meg egentlig for å bare se på de andre fiske fra styrhuset. Selv om været er fint går det innimellom noen tette snøbyger som er iskalde. Men når skreien begynner å bite klarer ikke Anne sitte i ro i styrhuset, da er det på med fullt vinterhyr og ut på dekket. Og skipperen kan melde at han ser fullt med fisk på loddet.
Vi drar opp den ene skreien etter den andre og for en liten stund er hele hjemturen glemt. Så plutselig biter det på hos meg og jeg kjenner med en gang at denne er stor. Jeg bruker ikke juksahjulet nå og må dermed dra opp meter for meter med sen med hendene, så sjyvottene mine får tovet seg skikkelig godt. Men jeg finner rytmen og det går utrolig lett å få fisken opp til overflaten. Og stolt som bare det kan jeg posere for fotografen med dagens største og turens nest største skrei 
Tore er så snill å gjør til storskreien min for jeg må jo bare fortsette å fiske
Men alt har en ende og også dette fiskeeventyret. Med ny forsyning av ferskfisk i karet må vi si oss fornøyd. Da var vårt skreifiske over for i år. Det er jammen ikke alle forundt å få oppleve å være der akkurat den fredagen skreien kom til fiskefeltet utenfor Svolvær, men det fikk vi. Og det er rart hvordan men glemmer at rundt seg når fisken biter. Det har vært bølger som gjorde at jeg måtte stå på kne på dekket å fiske, det har vært så isende kalde snøbyger at jeg måtte pakke inn hele ansiktet med bare en glipe for øynene, skoene mine ble bløte men da skiftet jeg bare sokker og tok plastposer på beina inni skoene, er man på fiske så er man på fiske.
Men nå står hjemturen i fokus igjen og det er med vemod vi ser Lofotfjellene blir mindre og mindre bak oss.
Og synet som er foran oss er nesten ikke til å tro, sjøen er blikkstille og solen lager en stripe av sølv foran skøyta, og det er ingen tungsjø.
Og jeg er så heldig å får gjøre noen jeg virkelig liker, jeg får styre skuta over Vestfjorden
Når man har land rundt seg finner man et punkt på land som man styrer etter for å holde stø kurs, ellers har vi GPS kart, radar og kompass som vi styrer etter. Uti vestfjorden kan vi nå se en stor svart snøbyge som er på vei innover. Lenge håper vi at den skal passere bak oss. Den er så tett at vi kan se den på radaren som en stor mørk skygge. Meget fasinerende. Og nå kan vi se at den beveger seg mot oss slik at vi kommer ikke unna den, og plutselig er det helt tett rundt oss. Så nå får også jeg prøve å styre bare etter instrumentene og med en kompasskurs på 140 grader skal vi treffe kysten på rett plass. Etterhvert kommer vi ut av snøbygen og nå kan vi se land foran oss igjen. En liten prikk i den fjerne blir etterhvert til Skarholmen fyr og etter noen timers overfart er vi ved kysten igjen. Kokken har laget middag og de ande spiser, og etterhvert blir jeg avløst i styrhuset og kan også innta den gode maten.
Etter en fantastisk tur over Vestfjorden i stilla begynner det nå å blåse litt og over Landgodfjorden får vi skikkelig rulling med både bølger og tungsjø. Vi har blitt så bortskjemt av finværet de siste dagene at vi nesten har glemt hva det vil si å måtte holde seg fast men nå er det på han igjen. Vi regner på klokka hvor langt vi må gå for å klare å komme hjem i tide i morgen og skipperen bestemmer seg for å gå til Sørfugløy. Det vil si at si må gå i mørke og med den sjøen vi har nå synes jeg ikke det hørest særlig spennende ut.
Vi passerer Bodø i det det mørkner og her kan vi se flyene som kommer inn for landing på radaren vår. Ettersom vi ikke har gått i mørke før på turen får vi nå et problem med lyst fra GPS skjermen. Den har nattstilling men det er ikke nok, så i beste MacGyverstil fikser skipperen det med en grønn søppelpose og det fargede glasset fra ekkoloddet.
I tussmørke synes jeg det er helt greit gå og det er kjekt å følge med på hvilke fyr og hvilke lys vi skal følge for å holde oss på riktig kurs. Men da blir helt mørkt, snøbyger og bølger tar jeg dataen med meg å tusler ned i messa å setter meg.
I 23.30 tiden nærmer vi oss Sørfugløy og nå skal det bli godt å fortøye for det har vært en meget lang dag. Skipperen må bruke lyskasteren på taket for å orientere seg inn mot kaiet. Det snør tett og blåser kraftig da vi kommer ut på dekk for å fortøye, og det er en iskald fornøyelse. Vi legger oss ved dampskipskaiet for planen er at vi skal gå igjen 06.30 i morgen tidlig og det er før hurtigbåten kommer.
-------------------
Etter overskriften på alle mine Lofotinnlegg skulle egentlig historien være ferdig nå…..men fankern heller vi er jo ikke hjemme ennå 
Så feil kan man ta…….. det blir en del 9 også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar