Dagbok

Deilig med søndag og når solen skinner blir det enda bedre. Det er ganske varmt i solveggen men med en gang det kommer en sky forbi, blir det iskadt. Eg hadde så lyst på blomster at eg måtte kjøpt denne rosebusken på fredag. Ifjord hadde jeg to slike som eg plantet de ut midt på sommeren, og de sto fint helt til frosten kom.
Til høsten må eg få satt ned løk, slik at eg også får krokus og påskeliljer i hagen. Nå må eg bare titte missunnelig over til naboene.

Før helgen fikk eg to nye hagebøker fra bokklubben og de var kjempefine. Nå begynner haugen med hagebøker på nattbordet å bli stor. På den ene siden er det hagebøker/blad og på andre siden har jeg håndarbeidsblad :-)

Det blir til tider mye ligging og da hjelper bøkene meg til å drømme om alt eg skal gjøre når eg er på beina igjen. I den forbindelse leste eg nettopp noe interessant. Eg har jo trodd eg var deprimert når eg har ligget slik og ikke klart noenting, men så leste eg dette:

.

Fra Dagens Medisin, overlege Ola Didrik Saugstad

"Han mener man kan skille ME-pasienter fra deprimerte ved å spørre dem hva de ville ha gjort dersom de ble friske i morgen. – En ME-pasient vil ha planene klare umiddelbart. En deprimert har ikke det, sier han."

.

Min største utfordring er igrunn å ikke legge for mange planer, som eg har veldig lett for å gjøre, så da kan eg ihvertfall ikke være deprimert i de periodene. Det er greit å vite.

.

Men for å få til og klare de store jobbene, bl.a i hagen, har eg brukt en spesiell teknikk. Den lærte eg av en venninne som hadde vært på et seminar der håndballtrener Marit Breivik hadde vært. Håndballjentene fokuserer på øyeblikket og hver enkel situasjon, og ikke på sluttresultatet av kampen. Min venninne forklarte det slik: Hun skulle gå opp en trapp som gikk opp en dalside. Og forkjølet som hun var, så hun oppover mot topppen av trappen og tenkte at dette klarer jeg aldri. Men så kom hun til å tenke på det Marit Breivik hadde sagt, og hun begynte å fokusere på å ta ett trinn av gangen, og før hun viste ordet av det var hun oppe.

.

Når eg skulle stable veden i garasjen bestemte eg meg for 10 kubber til dagen, og sakte men sikkert minket det i haugen og veden kom på plass. Da eg spikret platten til terrassen, fokuserte eg på å spikre et ett og ett bord (det var alt eg klarte i den perioden). Det tok noen (les:mange) dager å bli ferdig men eg klarte å spikre hele selv. Må bare bli enda flinkere å bruke dette, både for å klare store jobber men også for å ikke gjøre for mye og få svi for det etterpå. Skulle nok at tenkt på dette da eg dro stein inn i hagen i påsken, men da hadde eg det travelt med å få det gjordt før snøen forsvant. Ikke særlig lurt og det har vært snø flere ganger etter påske.

.

Men nå lever eg i håper om at vinteren er ferdig for i år, at vi skal få det litt varmere fremover og eg kan begynne å setter planer ut i livet. Det er deilig å se på fuglene som kommer nordover. Det bygges reder og det kvittrer så lystig utenfor. Mattispus bruker timesvis på å ligge under fugleburdet men fangsten har vist vært heller dårlig. Vi har to kråker som holder til i trærne her, og at de erter hundene bevist, det er jeg sikker på. Det er bare Karo som lar seg erte, mens Timo lar kråker være kråker og drømmer om neste måltid istede. Miamor bryr seg heller ikke, så lenge hun får ligge inne i stolen sin er hun fornøyd.

-o-o-o-o-o-o-o-o-o-o-o-o-o-o-o-o-o-o-o-o-o-o-o-o-o-o-o-o-o-o-o-o-o-o-o-o-o-o-o-o-o-o-o-o-